Mai Lene Fløysvik Hæåk

Innlegg skrive saman med Ida Lindveit, leiar i KrFU. 

Det er skuffende at en norsk regjering i 2016 setter det politiske handlingsrommet til Norge framfor barns rettigheter.

Det er på tide at Stortinget overstyrer regjeringen og gir klar beskjed om at også når det er konflikt mellom norske interesser og barns interesser, skal barns interesser veie tyngst.

18. september 2016 skriver Aftenposten at Norge har vært med på å forhandle bort en plikt til å aldri fengsle barn. I forkant av et møte i FN om mennesker på flukt drev Norge med aktiv lobbyvirksomhet for å endre vesentlige punkt i New York-erklæringen om flyktninger og migranter. Det var sjokkerende å se hvordan Norge var sentrale i å endre setningen: ”Furthermore, we commit never to detain children for this purpose” («Videre forplikter vi oss til aldri å fengsle barn for dette formålet»).

Endret.Dette ble endret til en formulering som sier at internering eller fengsling er noe som sjelden skjer og at dette skal brukes bare som «a measure of last resort, in the least restrictive setting, for the shortest possible period of time, under conditions that respect their human rights and in a manner that takes into account, as a primary consideration, the best interest of the child, and we will work towards the ending of this practice.» Argumentet for å ha med fengsling av barn som «en siste utveg» var at det politiske handlingsrommet til Norge ikke blir svekket.

Nesten hundre barn har sittet på Trandum mottak til nå i år. To av dem har sittet så lenge som 18 og 24 døgn. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har tidligere forsvart praksisen med å fengsle barnefamilier på det lukkede mottaket. Det er ikke rart at hun og resten av regjeringen da er redde for å slutte seg til en erklæring som forplikter dem til å aldri arrestere barn, for det vil bety at regjeringen må lempe på den strenge asylpolitikken. Tenk om grunnleggende menneskerettigheter skulle gått framfor FrPs markeringsbehov…

Regjeringens mål om å ikke svekke eget handlingsrom stopper likevel ikke her. 30. september kom så beskjeden om at statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende fraråder Norge å slutte seg til tredje tilleggsprotokoll til Barnekonvensjonen som gir barn rett til å klage til FN ved brudd på rettighetene deres. Mens land som Danmark, Tyskland og Finland har ratifisert protokollen, er det for Norge mer problematisk på grunn av at ”klageordningen inneholder brede målsetninger som er vanskelig å konkretisere, og som gjør dem lite egnet for internasjonal prøving i enkeltsaker.” Det er visst også ”knyttet betydelig usikkerhet til hvilke konsekvenser ordningene kan få for Norges politiske handlingsrom”.

I 1981 ble Norge det første landet i verden med eget barneombud. Allerede fra 1979 ble norske barn introdusert for det opprinnelig øst-tyske programmet Jon Blund som i Norge ble avsluttet med en setning som startet slik: ”Alle barn har rett til (…)”. Vi har tatt mål av oss på å være et land hvor barn har det bra og hvor de blir tatt hensyn til når vi skal treffe viktige avgjørelser. Vi har opprettet mobbombud i flere fylker fordi vi vil at barn skal ha det godt på skolen. Lovverket forbyr vold mot barn fordi vi har troen på at en god barndom varer livet ut, mens en dårlig barndom går i arv. Det er få ting som gjør nordmenn så sinte som at barn ikke har det bra.

Likevel velger regjeringen å si at det politiske handlerommet skal veie tyngre enn velferden til barn som bor i Norge. Ikke bare seier de nei til å gi barn klagerett, men de jobber aktivt for at rettsvernet til barn blir svekket i en FN-erklæring. Her er det lett å slutte seg til generalsekretær i Redd Barna, Tove Wang som seier: ”Dette er ikke Norge verdig.” Det ser ut til at Norge er for barnekonvensjonen og andre grunnleggende rettigheter bare så lenge det ikke krever politisk endring.

Vi kan ikke la ordningen med barneombud og ratifiseringa av barnekonvensjonen være en hvilepute. Vi kan ikke si at jobben for rettighetene til barn i Norge er ferdig. Den blir aldri ferdig, og det er derfor norske politikere må fortsette å si at interessene til barn skal veie tungt, at barn ikke skal bli fengslet, og at om de blir det eller får noen av de andre rettighetene sine krenket, så skal de ha lov til å klage til FN i likhet med tyske, danske og finske barn. Det er Norge verdig.

 

Bilete: Wikimedia

Først publisert i Vårt Lands papiravis og på Verdidebatt.no 10. oktober 2016